Jeg var motefotograf i over et tiår før krypto. Jeg jobbet for magasiner som @ELLEmagazine @marieclaire @Cosmopolitan og merker som @LouisVuitton @gucci og flere. Vanity Fair-artikkelen var et opplegg for å gjøre narr av krypto og de den skildret.

Som fotograf: du vet når en annen fotografs motiver er elsket av fotografen eller foraktet. Jeremy Liebmans «A la Annie Leibowitz» er et bevisst hånlig verk. (Bildetekst: bitcoin playboy)

Her er Cathy Wood bevisst laget for å se liten ut. Kameraet ser ned på henne. Det rammer inn henne for å minimere hennes status. Et rufsete gardin, bena krysset ved ankelen og en bevisst inkludering av en bellhop-tralle. Kan du være mer visuelt slem?

Her er Devin og Kuo bevisst satt til å se ut som søyler som er i ferd med å velte, linjene er alle skjeve, perspektivet er bevisst feil. (Bildetekst: BYGG-EN-BJØRN OG PRODUKT-MAMMAEN)

Artikkelen er et angrepsstykke, skrivingen og fotografiene et verk preget av dyp forakt og hån. Man kan være sint på både subjektene for deres naivitet til å finne seg i en slik karikatur, og @VanityFair på deres slemme åndsløshet. Dessverre er det bare enda et angrep i en lang rekke glemte tull.

Selv The Capture her er ondskapsfull: «Hun har blitt kåret til den beste aksjeplukkeren i markedet – i 2020 – og den verste i 2022.» Du kan like gjerne si «hun er ikke bedre i jobben sin enn å kaste mynt». Alle bildetekstene er slemme.

Stolen ser til og med ut som den er for barn. Jeg blir mer frustrert jo lenger jeg ser på det.

@VanityFair Som en merknad, fotografen vet hva han gjør. Han er en god fotograf. Han har brukt sin stil på tvers av generasjoner av personligheter. Han er god i sitt. Så hvis du vet, så vet du.